Posted on Leave a comment

Generasjon; Gaming

gaming controller xbox

Jeg har tenkt litt på det med å bruke penger på spillrelaterte greier i det siste. Det har vært mye mas fra sønnen min som nettopp har fylt 13 om penger til “skins”, altså antrekk til spill-avatarer. Jeg har sett meg litt lei på dette, da jeg har ment at det er bortkastede penger. Men er det egentlig det? 

Det er mye kjøpepress blant unge, det vet vi jo. Heldigvis har ikke sønnen min kommet dit enda, at han skal ha jakker og sko til tusener av kroner. Han begynner på ungdomsskolen til høsten og jeg krysser fingra for at han ikke lar seg rive med av presset, og at han har god nok selvtillit og integritet til at det skal holde å bare være han, uten å trenge å defineres av det materielle og overfladiske. Men, let’s face it – Dette er en sårbar alder, og man kan jo bare ta et tilbakeblikk på ungdomsåra selv. Jeg for min del fikk svært sjeldent dyre, kule klær, men det betyr ikke at jeg ikke ønsket meg det mer enn noe annet. Jeg så for meg at om jeg bare fikk den genseren eller den buksa, så ville det endre alt for meg der og da, og i tiden som skulle følge. Og de få gangene jeg faktisk fikk noe nytt og kult, gjorde det nettopp det. En Fila-genser kunne få meg til å føle meg helt awesome i lange tider. Jeg var som de andre, verken mer eller mindre. Jeg hørte til, kanskje jeg til og med fikk litt kreds. Så, blir det egentlig noe særlig annerledes med disse skinsa?

Dette bildet viser min sønns favorittskins på Fortnite på nåværende tidspunkt.

Sønnen min er en lidenskapelig gamer. Det er det som er den største hobbyen hans og det er gjennom gaming han er mest sosial med vennene sine på fritiden. Han spiller flere forskjellige typer spill, fellesnevneren er at han stort sett spiller med en form for avatar, en figur som danner grunnlaget for hans karakter, image og rolle i spillet. Det er helt tydelig at han får et personlig forhold til avatarene sine, og han former de etter sine egne preferanser, og etter trender. Så, hva skjer når han får penger til de nye, kule skinsa? Jo. Han føler seg helt awesome. Han kommer hjem fra skolen og har fått kreds og han føler at han hører til. 

Jeg unner han å ha den følelsen, for jeg vet hvor viktig den er. Og dette har fått meg til å undre meg over om jeg ikke har vært litt ignorant? Argumentet mitt for ikke å bruke penger på image-bygging i spillene har vært at; Hva i all verden skal han med det? Bruke masse penger på å ikke sitte igjen med noen ting? Helt bortkasta. Hvorfor ikke bruke pengene på noe man kan se og røre og som varer lenger? Noe materielt.

Cain Henri Vidal Tuileries Garden, Paris, facepalm

Noe materielt.

Gjennom hele livet har sønnen min blitt oppdratt til å ikke la det materielle være i sentrum. Mentaliteten jeg prøver å etterleve og som jeg prøver gi videre går på helt andre verdier, vi snakker peace & love med fokus på miljøbevissthet. Så, ikke bare har jeg vært ignorant, jeg har vært dobbeltmoralsk også.

Det at jeg har vært så og si helt uten forståelse for viktigheten av disse skinsa er nesten skamfullt. Bare fordi at jeg ikke er gamer og disse tingene for meg virker meningsløse, betyr ikke det at de ikke har en reell betydning for sønnen min. Jeg driter i langrenn, også, synes det er ubeskrivelig kjedelig. Det betyr jo ikke at jeg ikke ser hvor mye glede det kan skape for andre. For store deler av Norges befolkning, faktisk. Og selv om jeg aldri har forstått meg på langrenn, unner jeg jo andre gleden de får over å ta seg en skitur, eller å hoie framfor tv-skjermen. Jeg unner mannen og dama i lysløypa borti høgget her å ha på seg altfor dyre, tøysete skiklær. For det gjør kanskje at de føler seg bra og kjenner en tilhørighet.

mountain skiing outfits skiutstyr fjell ski skiklær

Det at jeg som ung hadde annet jeg higet etter enn det sønnen min gjør, betyr ikke at han bør hige etter det jeg gjorde. Grunntanken har vært god, men jeg har brukt meg selv som referanse. Han er ikke meg. Jeg tror det kan være fort gjort å glemme at man faktisk ikke eier barna sine. De er ikke roboter. Med en baby i armene kan det være nærliggende å skape seg et bilde av hvordan personlighet dette lille mennesket skal få. Plutselig har man både bevisst og ubevisst lagt planer for hvordan ens barn skal bli, hva barnet skal like, mene og interessere seg for. Og så viser det seg med tiden at barnet har helt egne følelser og interesser du som forelder ikke forstår. Det var visst ikke en mini-versjon av deg allikevel, og mye av det du så for deg at barnet skulle bruke tiden sin på, både med og uten deg, utgikk. I tillegg endret verden seg. 

Les også: Digitale tjenester

super mario flying raccoon skin flyvende vaskebjørn

Som voksen har man gode opplevelser og erfaringer man vil gi videre. Man vil dele de gode tingene fra egen barndom, fordi man unner sitt eget barn den lykken man selv følte. Men med den digitale utviklingen som har vært siden da, er verden forandret. Mange av tingene jeg som ung likte å drive med, er i dag utdaterte. Det må jeg lære meg å tåle. Ja, sønnen min vet hvordan “Boksen går” fungerer. Men når han har blitt dytta ut av døra for å finne noen å leke med, er det ikke som da jeg var ung. I dag er gatene som regel tomme, og man kan ikke leke Boksen går alene, med mindre man har en fantasi og kreativitet utenom det vanlige. Hadde de andre barna vært interesserte i å være ute å leke, hadde de vel vært det? Eller handler det om at vi voksne lar de sitte inne på mørke rom med lukka gardiner, uten mulighet til å oppdage alt som finnes ute under den åpne himmelen? Har det dannet seg en kollektiv tillatelse fra oss foreldre som vil ha negativ innvirkning på barna våre i framtiden? For en eller annen form for konsekvens vil det vel selvfølgelig ha?

ready player one movie film framtiden furture teknologi gaming

Sett denne filmen? Ta en titt på traileren til Ready Player One.

Trenger vi å være bekymret? Jeg for min del kjenner på en skepsis. Men er det min forkvaklede forvirring som skaper misnøye? Følelsen av uoversiktlighet og kunnskapsløshet gjør meg kanskje innsnevret og dømmende? På den andre siden er jo dagens generasjon tross alt testkaniner. De er de første menneskene som vokser opp i en verden med skjermer og teknologi i denne skalaen. Hva vet vi om dette? 
I følge en artikkel på medicalnewstoday.com fra 2017, viser forskning til både fordeler og ulemper ved gaming, og at det kan påvirke hjerner under utvikling. På den ene siden kan oppmerksomhetsevnen og visualiseringsevnen bedres. Med andre ord, evnen til å fokusere og evnen til å sortere det visuelle, økes. På den andre siden kan gaming føre til avhengighet (gaming disorder). Dette påvirker belønningssystemet i hjernen og kan gå ut over læringsevnen, motivasjonen og evnen til å føle glede. Men slapp av, det er ikke sånn at alle barn som bruker timesvis bak skjermer er avhengige.

surreal test bunnies forsøkskaniner testkaniner

Som nevnt ovenfor, dagens generasjon er forsøkskaniner, og forskningen på dette området er langt fra i mål. Min største bekymring har kanskje vært det sosiale, og dette er det også forsket på. Men jeg oppfatter resultatene som tvetydige og sprikende og har heller valgt å legge vekt på mine egne observasjoner. For med tiden har jeg innsett at sønnen min er sosial hele tiden. Jeg spurte han en gang, om det ikke ble ensomt å sitte alene der inne på rommet sitt, i time etter time. Han svarte at noen få ganger ble det litt ensomt, men det var bare hvis vennene hans ikke var pålogga. For stort sett spiller han jo med andre, både venner han kjenner via arenaer som skole og fritidsklubb, og med venner han aldri har møtt in real life. Jeg hører stadig at han sitter og skravler og ler, mens han samarbeider med en haug av folk, både på norsk og på engelsk.

children friends globe barn venner ungdom jordkloden

Vi har strenge regler på dette med online-venner, og han følger disse reglene. Han skal ikke oppgi informasjon som gjør at de han har blitt kjent med online kan oppsøke han utenfor spillverdenen. Men igjen har jeg en oppfatning av at de fleste han spiller med, er fine, genuine mennesker, og jeg er åpen for at det sosiale samspillet i spilluniverset kan føre til gode relasjoner. For en stund siden ble jeg med sønnen min til Oslo for å møte noen gutter han hadde møtt via Fortnite. Det var helt tydelig at sønnen min og disse guttene kjente hverandre godt. De visste ikke hverandres etternavn, de visste ikke hvordan hverandre så ut. Litt rart var det nok til å begynne med, å se at disse avatarene var ekte mennesker med ekte historier. Dette tror jeg var en sunn erfaring. De man møter online er stort sett greie mennesker, og dette var forhåpentligvis en påminnelse om å behandle folk på nett, nettopp som ekte mennesker. Guttene koste seg noen timer i Frognerparken med Pokémon Go, som gode, gamle kompiser. De har fortsatt kontakt og har møttes også i etterkant.

Jeg satt nylig og undret meg sammen med sønnen min, om forskjellene ved å møtes online og face 2 face. Han erkjente at det kan føles litt rart å henge med venner han ikke har sett in real life på lenge, men kun som avatarer. Kommunikasjonen dem i mellom har blitt preget av spillet, hvor de får en slags rolle som ikke går i hånd i hånd med den virkelige verdenen. Hvem skal man være når man bare er seg selv, liksom? Og når man ikke har et klart mål man skal fullføre sammen? Det er greit å være litt bevisst på dette, men jeg tror ikke det er verdens undergang. Jeg skal ikke glemme at han er sosial i timesvis på skolen i hverdagene, og som han, synes også jeg at det kan være godt å slappe av hjemme etter en hel dag borte, og bare kose meg med noe jeg liker. Og det er jo heller ikke sånn at han sitter med gaming i timesvis hver dag, det er ofte aktiviteter utenom skolen også.

sloth lazy dovendyr lat

En annen ting som bekymrer meg, som kanskje bør tas mer på alvor, er det heller fraværende fysiske aktivitetsnivået. Stillesittingen. I følge helsedirektoratet er det anbefalt at barn og unge er moderat og hardt fysisk aktive i minst 1 time om dagen. Jeg vet at sønnen min er mye fysisk aktiv på skolen, særlig i friminuttene. Men hva med helgene? Her må jeg nok ta noen grep. Og hva med når ungdomsskolen er i gang? Når det å stå å henge gjerne blir mer aktuelt enn stikkball? Dette er kanskje verdt en bekymring. Inaktivitet øker risikoen for flere alvorlige sykdommer, noe som er det siste jeg ønsker at skal ramme den kjæreste jeg har. Jeg vil ikke sitte passiv og ende opp med å være delaktig i at sønnen min får et liv med dårlig helse, når jeg sitter med kunnskapen og bevisstheten til å bidra i positiv retning. Vi har snakket om å starte på klatring sammen, og det er noe jeg kjenner bør prioriteres. Alt han foreslår av fysiske aktiviteter framover, bør prioriteres. Om det så blir langrenn.

rock mountain climbing indoor wall klatrevegg klatring

For å temme bekymring og frykt kan man fort avvise og bli negativ til det man ikke forstår eller får kontrollert, for å slippe å håndtere det. Jeg kjente at det var på tide å ta grep og få en oversikt, og det å lese seg opp på forskning har hjulpet. Men først og fremst er det tillatelsen til å få dykke ned i tenkesettet til sønnen min, som har gitt gevinst. Jeg føler at jeg sitter igjen med bedre oversikt og innsikt enn før, og kan med litt større ro lene meg tilbake. Min nyervervede respekt for dette alternative universet, med skins og alt som hører til, har endret tankegangen min, og jeg er mindre stressa nå enn tidligere. I tillegg kjenner jeg på en nysgjerrighet. Jeg vil ta større del av min sønns verden. Bli bedre kjent med hans virkelighet. I værste fall ender jeg opp med å bli en gaming-mamma, med kule avatarer og kule, digitale klær. Det kan jeg gjerne leve med.

Takk til Julian, som har bidratt med innspill, refleksjoner og illustrasjoner – Du er best!

Please follow and like us:
Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *